Legen er den som skal ta seg av pasientens helseplager, men legen er også premissleverandør for store offentlige utbetalinger. Problemstillingen er igjen aktualisert gjennom diskusjonen om arbeidsgivers ansvar for store sykepengeutbetalinger. Jeg tror både leger og pasienter søker gode løsninger, men enkelt er dette ikke, og det er et klart samrøre av mange hensyn og roller.
1. Legen skal vurdere pasientens helsetilstand. Det finnes mye objektive kriterier for dette, men sykdom er veldig ofte ikke en klart definert størrelse, diagnoser er basert på hva pasienten forteller (anamnesen), støttet av legens undersøkelser. Allerede her ligger et punkt som peker på relativiteten i dette.
2. Pasienten er premissleverandør for om pasienten skal få sykmelding, eller ikke. Legen skal altså avgjøre om pasientens helsetilstand er forenlig med en eller annen jobb. Men legen er igjen avhengig av pasientens informasjon om jobbsituasjonen. Legen har ingen forutsetninger for å vite om dette er sant, om det finnes muligheter for tilrettelegging i form av annet arbeid. Og dette kan være muligheter som heller ikke pasienten er klar over. Legen kan ikke kontakte arbeidsgiver på grunn av taushetsplikten.
På dette grunnlaget skal legen altså vurdere om det foreligger arbeidsevne, eventuelt restarbeidsevne, i forhold til en jobbsituasjon som legen ofte har helt perifer kjennskap til.
3. Legen har vanligvis rolle som pasientens "advokat", men skal samtidig forvalte store fellesressurser i samfunnet. Jeg ser klart konflikten.
4. "Snille leger" får mange pasienter og høy inntekt, mens "strenge" pasienter får få pasienter og lavere inntekter. Og pasienter står fritt til å skifte lege når de vil. Dette kan føre til at de objektive vurderingene av arbeidsførhet, påvirkes av helt andre forhold, og derfor blir en høyst subjektiv vurdering.
5. Det er lagt inn kontrollsystemer i trygdesystemet. Men også der er behandlende lege den viktigste premissleverandøren. De vurderingene som er foretatt av behandlende lege, får derfor ikke en egentlig fullverdig etterprøving i det offentlige. De opprinnelige beslutningene videreføres derfor oftest.
Jeg tror at dette kun kan løses ved at behandlende lege vurderer helse, og at en annen vurderer dette opp mot arbeidsførhet, og eventuelt alternative former for arbeid. Det offentlige har ikke denne kapasiteten. Men burde det være slik at arbeidsførheten f.eks. vurderes av bedriftslegen, som kjenner bedriften og har helsekunnskap, mens helse og behandling tas av behandlende lege? Også andre løsninger kan tenkes. En investering i dette ville med sikkerhet resultere i mye bedre tilpasning mellom sykdom og arbeidsførhet, og mer enn noen andre tiltak gjøre at sykefraværet falt.
Det er ingen annen samfunnsektor der en enkelt yrekesgruppe styrer så stor offentlig pengestrøm. Kanskje ligger det en drøm om en slags objektivitet bak. Denne objektiviteten er i beste fall relativ, kanskje i noen tilfeller helt fraværende. Og det er ikke aktørenes manglende vilje som gjør det slik, det følger av selve systemet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Ja, legen har en rekke roller og hensyn å ta i dag. Mulig du har mer intern kjennskap til hvor mye en leges vurdering av en pasient veier i forhold til trygdesystemet, men min erfaring og kjennskap er at nåløyet er trangere enn som så. Det forlanges spesialistuttalelser i de fleste tilfeller på enten fysisk og eller psykisk sykdom, i tillegg til en leges helhetsvurdering over tid.
Hvis du tenker kun i forhold til vanlige sykemeldinger, tror jeg nok terskelen kan være meget lav ja. Her må leger i dag ta et ansvar utover kvantumsvurderinger. En pasient er gitt 10 min. i utgangspunktet til en konsultasjon. Hvor reellt er det at en lege klarer å få et godt helhetsbilde på så kort tid? Jo, da er det nok pasienten som er premissleverandør og dette er etter min mening ikke til pasientens fordel eller samfunnets.
Å stykke opp vurderingen kunne helt sikkert vært en vei å gå, men utgangspunktet for problemet mener jeg ligger i den knappheten på tid dagens leger har til skikkelige konsultasjoner. Vi har blitt samlebåndspasienter og dermed har sykemeldinger fått samme preg. Det er betenkelig.
Slik jeg ser det er det absolutt tidsklemma som er det største problemet. Pasienten har for liten tid til å fortelle om sin helsetilstand, legen har for liten tid til å vurdere den. I praksis skal dette foregå på 10 minutter, som er latterlig lite.
De enkleste løsningene velges da, for begge parter. Det er ikke tid til å tenke grundig over arbeidsrelaterte ting. Legen har heller ikke tid til å "krangle" eller "overprøve" pasienten.
At det offentlige kjører på et slikt ineffektivt system i den tro at det er effektivt fordi det er raskt, er en alvorlig vurderingsfeil!
Sandri
Takk for en veldig god kommentar.
"Vi har blitt samlebåndspasienter og dermed har sykemeldinger fått samme preg. Det er betenkelig."
Det er mange aspekter i dette. Men selv om legen hadde bedre tid, er det fortsatt masse legen forventes å vite noe om, som han/hun faktisk ikke gjør. Og pengene ruller...
#Helge Samuelsen
Godt poeng. Det er ikke sikkert av et effektivt system i dette tilfellet er så veldig effektivt. Og når det ikke er effektivt, blir det dyrt for alle.
Takk for kommentaren
Legg inn en kommentar