Det skjedde for 80 år siden. Han var omreisende selger, i lusepulver... Hun bodde på en gård i utkanten.
Det gikk ikke bedre enn at hun kjøpte en pose med hvitt pulver. Og mannen ruslet nedover veien. Plutselig gikk det opp for kona at hun ikke hadde fått noen bruksanvisning. Hun ropte etter mannen.
- Korleis skal eg bruke dette pulveret?
Mannen nølte.
- Jo, svarte selgeren, du tar lusa mellom tommel og pekefinger, klemmer forsiktig så den gaper.
Så drysser du litt pulver ned i munnen på den.
Kjerringa tenkte seg litt om før hun ropte tilbake:
- Men då kan eg vel like godt bare klemme til og drepe lusa?
- Det kan man også gjøre, sa mannen, - og la på sprang.
onsdag, oktober 18, 2006
lørdag, oktober 14, 2006
Om politikere og tillit
Høstens politiske hendelser i Norge, sett med en viss objektivitet? minner meg om følgende utsagn fra Roger Whittaker, den kjente trubadur:
Politicians are all like bananas: They hang together, they stick together, - and they are all yellow
Politicians are all like bananas: They hang together, they stick together, - and they are all yellow
onsdag, oktober 04, 2006
Arbeidsgjeng
.
Vi står her i gustent morgenlys.
Står med grus under støvlene
og leiregrå redskap i hendene.
Lytter sløvet til formannen som snakker
om tælebrudd et sted på riksvei 101.
.
Visst elsker vi livet!
Lever vi ikke i en velferdsstat?
Er det ikke en god frokost
som rumler under livremmen?
Jo visst - men djupt i de støvete hjertene våre
ligger en desperat vilje
sammenkrøpet
som flyktningen med sin avbitertang
i mørket ved piggtråden.
.
Hans Børli 1964
tirsdag, oktober 03, 2006
Blogging nøytraliserer kritikk og opposisjon
Det finnes titusener av blogger bare i Norge. Noen ser på dem som en demokratisering, der alle kan si sin mening, og bidra i samfunnsdebatten. Dette var i alle fall grunntanken bak bloggverdenen.
Så har noe forandret seg, noen bruker bloggen kun som en dagbok, som en form for kontaktforum, nesten som en chattekanal. Andre bruker bloggen helt privat. Og media, særlig slik som f.eks. vgb, oppfordrer til denne noe flanerende og lett tabloidiserte form for blogging, gjennom å løfte frem akkurat denne formen. Slik blir både opposisjon og kritikk i beste fall nøytralisert, i verste fall kan dette ses på som en ren manipulasjon fra makthavere for å stilne kritikk, og for markedet til å styre oppmerksomhet og penger mot noe som i neste omgang gir avkastning.
Mange holder fortsatt fast ved tanken på blogg som del av en demokratisk prosess, en måte der alle kan delta og komme til orde. Slik er blogging en massebevegelse, som i antall burde bli lyttet til, og hørt, av dem som tar viktige avgjørelser.
Men dette er en massebevegelse som som drukner i alle andre bloggere, som ikke har noe budskap til makthavere, og som heller ikke har tenkt å gi noe budskap til makthavere. I tillegg er effekten av en massebevegelse effekten at den går i den samme retningen. Som politisk blogging spriker det imidlertid i alle retninger, så i den grad dette er en massebevegelse med håp om innvirkning og betydning, er retning og mening pulverisert og individualisert.
Samtidig bruker bloggere mye tid på blogg, mye ressurser, og har en tanke om at de faktisk har en betydning. Sett fra beslutningstageres ståsted, fra en makthavers ståsted, er dette glimrende. Opinion og kritikk er plassert i en kanal som man ikke kan, og heller ikke behøver, å ta hensyn til. Og misnøyen blant kritikere blir samtidig mindre; de får jo gitt uttrykk for sin mening i illusjonen om at de også har innflytelse. Dette er jo sagt klart av personer som Frisk og Guillot.
Tenk en situasjon der bloggere, i stedet for å blogge, forente sine krefter som en massebevegelse utenfor blogg, mot felles mål. Da ville dette blitt en opinion, en sytemkritisk bevegelse, som makthavere ikke kunne se bort fra. Denne opposisjonen ville blitt en betydelig mer effektiv påvirkningskanal enn bloggen i dag er. Men dette er en urealistisk tanke.
Men samtidig er bloggen en så demokratisk fordelt mulighet til ytring som neppe noe annet forum i dagens samfunn. Utfordringen blir bare en organisering av dette på en måte som synliggjør både synspunkter, og tyngde, i disse ytringene. Problemstillingen blir hvordan bloggen kan bli det redskapet for påvirkning som kanskje var intensjonen når dette en gang startet opp. Da må det imidlertid store endringer til fra dagens situasjon.
Slik bloggen i dag fungerer, er nok overskrften mest dekkende, det er ingen påvirkning, det er en nøytralisering av kritikk og opposisjon.
Så har noe forandret seg, noen bruker bloggen kun som en dagbok, som en form for kontaktforum, nesten som en chattekanal. Andre bruker bloggen helt privat. Og media, særlig slik som f.eks. vgb, oppfordrer til denne noe flanerende og lett tabloidiserte form for blogging, gjennom å løfte frem akkurat denne formen. Slik blir både opposisjon og kritikk i beste fall nøytralisert, i verste fall kan dette ses på som en ren manipulasjon fra makthavere for å stilne kritikk, og for markedet til å styre oppmerksomhet og penger mot noe som i neste omgang gir avkastning.
Mange holder fortsatt fast ved tanken på blogg som del av en demokratisk prosess, en måte der alle kan delta og komme til orde. Slik er blogging en massebevegelse, som i antall burde bli lyttet til, og hørt, av dem som tar viktige avgjørelser.
Men dette er en massebevegelse som som drukner i alle andre bloggere, som ikke har noe budskap til makthavere, og som heller ikke har tenkt å gi noe budskap til makthavere. I tillegg er effekten av en massebevegelse effekten at den går i den samme retningen. Som politisk blogging spriker det imidlertid i alle retninger, så i den grad dette er en massebevegelse med håp om innvirkning og betydning, er retning og mening pulverisert og individualisert.
Samtidig bruker bloggere mye tid på blogg, mye ressurser, og har en tanke om at de faktisk har en betydning. Sett fra beslutningstageres ståsted, fra en makthavers ståsted, er dette glimrende. Opinion og kritikk er plassert i en kanal som man ikke kan, og heller ikke behøver, å ta hensyn til. Og misnøyen blant kritikere blir samtidig mindre; de får jo gitt uttrykk for sin mening i illusjonen om at de også har innflytelse. Dette er jo sagt klart av personer som Frisk og Guillot.
Tenk en situasjon der bloggere, i stedet for å blogge, forente sine krefter som en massebevegelse utenfor blogg, mot felles mål. Da ville dette blitt en opinion, en sytemkritisk bevegelse, som makthavere ikke kunne se bort fra. Denne opposisjonen ville blitt en betydelig mer effektiv påvirkningskanal enn bloggen i dag er. Men dette er en urealistisk tanke.
Men samtidig er bloggen en så demokratisk fordelt mulighet til ytring som neppe noe annet forum i dagens samfunn. Utfordringen blir bare en organisering av dette på en måte som synliggjør både synspunkter, og tyngde, i disse ytringene. Problemstillingen blir hvordan bloggen kan bli det redskapet for påvirkning som kanskje var intensjonen når dette en gang startet opp. Da må det imidlertid store endringer til fra dagens situasjon.
Slik bloggen i dag fungerer, er nok overskrften mest dekkende, det er ingen påvirkning, det er en nøytralisering av kritikk og opposisjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
